Om grand danois
De tunge doggetypene som allerede romerne benyttet som krigshunder er urgamle, mens deres elegantere etterkommere grand danois ikke har fått sitt moderne preg før relativt sent.
De kontinentale småfyrster som la grunnlaget for rasen, benyttet den hovedsakelig som jakthund. De gamle doggene var for tunge og sene til å kunne være helt effektive under storviltjakten. Derfor krysset man allerede tidlig inn de største og kraftigste myndene man kunne finne. Rasen oppgis iblant å være dansk, men nedstammer i like stor grad fra Tyskland som lenge var ledende innen grand danois-avlen.
En god grand danois er den perfekte kombinasjon av styrke og eleganse. De høyeste hodet er dypt fra siden sett, har markert stopp og dypt snuteparti. Ørene bæres foroverbrettet eller kuperes alt etter landets bestemmelser. Pelsen er kort og glinsende.
Fargen kan være gul, sort, blå, tigret eller sort og hvitflekket (harlekin). Hannhunden skal helst være en god del høyere enn middelmålt 80 cm. Tilsvarende mål for tisper er 72 cm.
Les også om rasen på Norsk Grand Danois Klubb sine sider her
